Personlige historier

Da Truls var tre år fikk han Duo-jejounal sonde med én port til magesekken og én til tynntarmen. Dette var en av de to viktigste snupunktene for ham på veien mot et liv uten oppkast og uten sondenæring.

Jeg er mammaen til Truls på seks og et halvt år, og han er en utrolig humørfylt liten sjarmør som har hatt knapp siden han var litt over ett år. I dag bruker vi knappen kun til medisiner, to ganger om dagen. Truls har i dag vært selvernært i nesten to og et halvt år. Og han kaster ikke lenger opp. Vi har ikke spykopper i alle rom lenger. Nå kaster han ikke en gang opp når han er stuptrøtt og hoster! Det er vanskelig å sammenfatte Truls sin historie rundt mat, fordi som overlevelsesmekanisme så glemte jeg hver eneste spying like etter den hadde skjedd. Dette førte til at jeg aldri klarte å svare ordentlig på spørsmål om hvor mye Truls kasta opp, om det var mer enn vanlig eller mindre enn vanlig. Jeg hadde rett og slett sletta det fra hukommelsen.

 

Historien om Truls, oppkast, mat, søvn, vekt, møter og samarbeid med helsevesenet og støtteapparatet kunne fylt en bok alene. I denne teksten vil jeg fokusere på de to viktigste snupunktene for oss på veien mot et liv uten oppkast og uten sondenæring. De kom da Truls var henholdsvis tre og fire år. Da han var tre år, fikk vi duo-jejounal sonde. Det er en knapp som har én port til magesekken og én port til tynntarmen. Da han var fire, fikk vi operert ut kjempestore mandler, og det kirurgen beskrev som noen av de største polyppene han hadde sett. Da vi fikk duo-jejounalsonden, klarte han å legge på seg og få nok næring til å ha overskudd, og da han fjernet mandlene, begynte han å spise fast føde.