Småspisere

Spisevansker

De ekstremt småspiste barna

Det er ikke ukjent for oss i Knappen at flere av våre medlemmer består av familier med helt normale barn. De var født til termin, var passe store ved fødselen, de var friske og spiste normalt.

I hvert fall gjorde de det de første dagene på sykehuset, eller de første ukene eller månedene hjemme. Men på et eller annet tidspunkt endret den såkalte normale spisingen seg til å bli noe som etter hvert forårsaket bekymring. Barna, som hadde en tilfredsstillende vekstkurve og et greit forhold til mat og drikke, begynner å bli ”vanskelige”. De vil ikke lenger ha like mye mat, måltidet utvikler seg til å bli en slitsom og stressende affære og vekstkurven til barnet er ikke lenger like oppadgående.

Bekymrede foreldre bør alltid bli tatt på alvor uansett om det de bekymrer seg for virker lite og trivielt.

Mange foreldre spør seg i en slik situasjon: Er dette normalt? Spiser barnet nok? Drikker barnet nok? Hvor mye er nok, og hvor mye er for lite? Hva gjør vi for ikke å mase og presse maten i barnet vårt? Vil denne fasen noen gang gå over? Trenger vi å bekymre oss, eller kan vi ta det med ro og se det litt an? Når bør vi søke råd eller hjelp hos fagpersoner?

Jeg vil forsøke å skrive litt om den erfaringen vi i foreningen sitter med når det gjelder gruppen 'småspiste' barn. Denne gruppen er stor og omfavner alt i fra de som ser ut til å spise veldig lite, men likevel vokser og trives, til de som utvikler en reel spisevegring og kanskje burde fått hjelp i form av både knapp og et spiseteam.

Bekymrede foreldre bør alltid bli tatt på alvor uansett om det de bekymrer seg for virker lite og trivielt. Derfor anbefaler jeg først og fremst alle foreldre som er bekymret i forhold til sitt barns ernæringsinntak å ta en samtale med helsesøster

Om å bli tatt på alvor

Bekymrede foreldre bør alltid bli tatt på alvor uansett om det de bekymrer seg for virker lite og trivielt. Derfor anbefaler jeg først og fremst alle foreldre som er bekymret i forhold til sitt barns ernæringsinntak å ta en samtale med helsesøster. Det er alltid greit å få satt ord på sine bekymringer, og få tilbakemelding fra et menneske som sitter inne med erfaringer i forhold til barn generelt.

© Knappenforeningen

Når er det grunn til bekymring?

Vi i Knappen har vært i kontakt med mange som stiller de spørsmålene som ble nevnt for noen avsnitt siden. Jeg vil forsøke å besvare disse i den grad det er mulig med det forbehold at alle barn er forskjellige og må behandles og vurderes individuelt ut i fra sitt ståsted.

Så lenge et barn vokser, er aktivt og tifreds og har et kosthold som inneholder de næringsstoffene som trengs, er det ikke noen grunn til bekymring selv om barnet ser ut til å spise veldig lite. Normalt sett regulerer barn selv matinntaket sitt, og det er ikke uvanlig at barn spiser mindre i kortere eller lengre perioder. Hvis man som voksen ikke greier å la være å bekymre seg, kan man gjøre en kostholds registrering (det vil si notere ned alt barnet spiser og drikker) over en uke eller to, og oppsøke helsesøster evt. en ernæringsfysiolog å spørre om inntaket av mat er tilfredsstillende sett i forhold til vekstkurven.

Matinntak og sykdom

Hvis et barn stagnerer i vekst eller går ned i vekt, får nedsatt aktivitet og virker slapt, er det naturlig å tro at noe må være i veien. I de fleste slike tilfeller er årsaken at barnet er sykt, noe man også vil kunne se i form av f. eks feber, hoste, forkjølelse eller andre symptomer.

Når sykdommen har blitt behandlet eller gått over av seg selv, vil barnet som regel etter litt kompensere for nedgangen i næringsinntak gjennom sykdomsperioden, og spise seg ”opp” igjen. Det viktigste gjennom en sykdomsperiode er at barnet får i seg tilstrekkelig med væske.

Når ingenting hjelper

Hvis man har prøvd alt som er i sin makt og fantasi å prøve uten at det har ført til at barnet spiser tilstrekkelig, er det på høy tid å søke hjelp hvis man ikke allerede har gjort det. I enkelte tilfeller hvor barnet overhodet ikke vil spise tilstrekkelig og taper seg i vekt og får et nedsatt aktivitetsnivå, bør man vurdere om det kan være tilrådelig å operere inn en PEG. Dette vil i så fall fungere som et terapeutisk hjelpemiddel som gjør det mulig å ernære barnet tilstrekkelig mens man jobber med spisetreningsbiten.

Det å ha en knapp på magen trenger slett ikke å være en permanent løsning, den kan fjernes så snart barnet spiser og drikker nok selv.

Det å ha en knapp på magen trenger slett ikke å være en permanent løsning, den kan fjernes så snart barnet spiser og drikker nok selv. Det er heller ikke et nederlag å få anlagt en knapp på magen. Nederlag er det når barnet ender opp som en totalvegrer etter at det har blitt mast og presset for lenge i forhold til det å skulle spise, og kanskje taper både vekt, funksjonsnivå og helse på grunn av underernæring.

Søk informasjon

Når man har et ekstremt småspist barn, vet vi av erfaring at det ikke alltid er lett å vite hvor hjelpen finnes. Første innstans å prøve er helsestasjonen der hvor man bor. Eller har man helsepersonell både på barneavdelinger og innen habiliteringstjenesten for barn som er til dels kjente med problemstillingen. Det kan også være til hjelp og støtte og snakke med andre foreldre som har vært eller er i samme situasjon